Anmeldelser
Om Peer, du lyver!:
Fra Psykiaterens anmeldelse ved Torunn Landrø 15. april 2026
«Ibsens Peer Gynt «går utenom». Det gjør ikke Stokkeland når han gir seg i kast med Ibsens store verker for å innlemme oss i psykoanalytiske erfaringer og teorier.»
«Stokkelands forsøk på å lage en lærebok for leger og psykologer innen psykoanalytisk terapi, blir også en bok for alle som er interessert i det menneskelige sinn. Nettopp fordi de store fellesmenneskelige dilemma er felles for oss alle.»
«Det utmerkede med denne boka, er at begrepene utvides steg for steg. Når Stokkeland i kapittel to introduserer oss for Melanie Klein sin tenkning, benytter han det samme kliniske eksemplet om Brands karakter, som i kapittel en. Dette avspeiler det dynamiske ved psykoanalytiske teorier på en utmerket måte: Det vi opplever som terapeuter kan utdypes, nyanseres og kompliseres for så å gi ytterligere ny innsikt etter hvert som vi tilegner oss nye teorier for å forstå mer. Men det første vi ante, er ofte også sant.»
«Boken er en nytelse både faglig og litterært, forfatteren gir iallfall meg noe nytt å tygge på i opplevelsen av Ibsens drama.»
«Boken er faktisk lett å lese, tross sine 220 sider. Denne boken tror jeg ikke bare er en ypperlig lærebok for de som ønsker å innvies i psykoanalytiske teorier. Her er det mye å glede seg over for de som allerede kjenner Ibsens figurer, og som ønsker å utvide sin forståelse av rollekarakterene (og seg selv) med psykoanalytisk blikk. Det er en kamp mellom sannhet og løgn i oss alle.»
Anmeldelser
Om Kammerspill:
Fra Annika Hirdman Künstlicher sin anmeldelse i Scandinavian Review of Psychoanalysis, mars 2026:
“The well-chosen title Kammerspill (Chamber play) captures in a subtle way the intimate space and interaction between analyst and child analysand, where the relationship between the two can unfold. Just like in theatre, the set design in child analysis is sparse, a safe, simple room where the relationship can develop; the props in child analysis consist, apart from the furnishings in the analysis room, of the child’s ‘play box’ – a set of toys, dolls, tame and wild animals, blocks, bridges, colored pencils, crayons, and perhaps clay. Several photos illustrate the child analysis room in both chaos and more symbolic play. The strength of the presentation of the vivid clinical material is that we get to follow them from the ‘inside,’ close to the clinic. We are invited to share in the child’s anguish, fears, terror, struggle with feelings of dependence and longing. As in a chamber play, the analyst is one of the characters in the drama, onto whom the child projects its inner world. Readers can closely follow the analysts’ involvement in the entire emotional interaction with the child through descriptions of the analysts’ awareness of their own feelings of sometimes powerlessness, helplessness and guilt over their own actions that are aroused in the interaction with the child.”
“I can only recommend that every interested psychoanalyst read this book, to participate in all the twists and turns of the analytical room with a child or teenager; you cannot get any closer to a psychoanalytic chamber play than this.”
“… - a rich source of knowledge and experience from working with the ‘Child in Psychoanalysis’ in Rustad´s spirit to carrying the development of child analysis forward to future generations of child analysts, not least because several chapters can be used in training in child analysis and child psychotherapy.”
Fra Klassekampens anmeldelse ved Ingrid Nielsen 1. februar 2025:
«Boken er ment som en innføring i barneanalyse og henvender seg slik sett til det psykoanalytiske feltet, men den åpner også nye og berikende tankebevegelser for en interessert allmenn leser. Tittelen peker ut retningen: Barneanalyse er scenen for et kammerspill, altså et fortettet livsdrama, der barnet gjennom lek og samspill med analytikeren kjemper i spennet mellom avhengighet og selvstendighet, kjærlighet og sårbarhet, ja, noen ganger mellom liv og død i en slags absolutt forstand, får man som leser inntrykk av. (…)
«Kammerspill» omfatter mer enn fortellingene om barn i analyse. Her er også teoretiske drøftinger og samtaler mellom analytikere. Vi får innblikk i tenkemåter med dyp respekt for barnets ukjente rom. Med tanke på et helsevesen som vil være effektivt, målrettet og metodeorientert, er det gripende hvor dedikerte, tålmodige og undrende analytikerne er i møtet med barna. De viser også frem egen tvil og spørsmål underveis i denne prosessen; de er oppmerksomme på hvordan barnet uttrykker seg, men også på egne følelser, som gir dem verdifull forståelse for hva barnet ubevisst uttrykker. Analytikerne forsyner dem ikke med «verktøy», målsettingen er ikke symptomlette; snarere sikter de mot at barna skal få tåle det ukjente i seg selv, slik at kjærlighet ikke blir klaustrofobisk og adskillelse ikke kjennes som død. Slik er «Kammerspill» også en påminnelse om at vår egen tids forståelse av hva et barn er, ikke er nøytral. Det åpner seg en annen antropologi her: Et barn har et nærmest endeløst rikt og meningsskapende liv.»
Fra Psykogtidsskriftets bokessay ved Maria Dommersnes Ramvi i nr. 3, 2025
«Gjennom lesingen av Kammerspill fikk jeg mulighet til å reflektere rundt prosesser jeg står i på jobben, og opplevde at jeg fikk hjelp til å tåle, for så å tenke rundt, det som skjer i meg som terapeut, og hva som mon tro skjer i barnet og i ungdommen. Jeg opplevde med andre ord at boken ga meg en følelse av å bli containet.»
«Kammerspill er særlig sterk i skildringene av terapeutenes terapiprosesser. Terapeutene beskriver direkte fra terapirommet (hva gjør barnet/ungdommen og hva gjør terapeuten der inne), deler egne følelser og refleksjoner etter timene og lar oss videre følge prosess og utvikling over tid, slik at det store perspektivet også får plass. Fordi terapeutene fremstår så ærlige og selvransakende i sitt arbeid, blir jeg inspirert til å strekke meg lenger, tenke mer, lese mer og erfare mer. Jeg kjenner meg også bekreftet på at vi som terapeuter har et vanskelig og aldri helt fullendt arbeid.»
Fra Mellanrummets anmeldelse ved Kjersti Brænne i nr. 48, vinter 2024
«I følge Store norske leksikon, er kammerspill et skuespill som er skrevet for få roller og for fremføring på en liten, intim scene. Stykket er gjerne karakterdrevet, med sparsom bruk av scenografi og andre ytre effekter. Boken har dermed en meget god og illustrerende tittel. Gjennom lesingen har jeg følt meg som vitne til dramatiske og i høy grad karakterdrevne hendelser, alle på liten scene og med sparsom scenografi. Men for noen dramaer! De berører selve livet.»
«Denne boken er slik at jeg kan bli overveldet av all den kunnskap og erfaring som formidles, samtidig som jeg kan trøstes av at det ikke finnes fasit-svar. Det gir en åpenhet og et stort rom for utforskning. Jeg holder fast ved at den er en skattkiste.»
Om Den farlige kjærligheten:
Fra Mellanrummets anmeldelse ved Torhild Leira i nr. 45, sommer 2023
«En stor og betydningsfull begivenhet i fagmiljøet: Jon Morgan Stokkelands bok om «den farlige kjærligheten». Boken består av ni kapitler eller essays. Syv er publisert tidligere og er lett omarbeidet, to er ikke publisert før. Den inneholder flere bilder, blant annet av forfatterne som han skriver om, og av psykoanalytiske teoretikere. Tre kapitler er akkompagnert av små vignetter om musikk. Det minner oss om at kunstformene kan oppleves i flere modi. Ut fra omfattende og dyptgående lesning av sentrale verk i verdenslitteraturen gir forfatteren seg i kast med å utforske kjærligheten hos enkelte hovedpersoner i bøkene. Stokkeland skriver: «Essayene i denne boken tar alle utgangspunkt i litterære verk for å dvele ved grunnleggende menneskelige situasjoner som møter oss i livet og klinikken. Vi kan si at klinikeren går til kunstneren for å lære om menneskesinnet». Perspektivet er vidt, analysen lodder dypt. Språket flyter lett og ledig.
«Dette er på mange måter en enestående bok. Stokkelands utgangspunkt: Å dvele ved og tenke rundt tema i verkene, gir interessant og utbytterik lesning. Prosaen er mesterlig. Boken er en glede å lese og en gave til fagmiljøet. Jeg anbefaler den til alle.»
Fra Psykiaterens anmeldelse ved Anders Malkomsen 19. januar 2024
«Det mest innovative i disse essayene er påstanden om at Ibsen oppdaget at menneskets situasjon er underlagt noen tidløse lover, som Stokkeland kaller «livslover». Disse erstatter ikke eksistensialismens ufravikelige grunnleggende vilkår, men utfyller dem heller. For å ta ett eksempel på en slik «lov»: Intime relasjoner næres av oppriktighet.»
«Denne boka fremstår som Stokkelands hyllest til kunsten, som han åpenbart har stor kjærlighet til. Og er det én ting han viser på en ypperlig måte, så er det at skjønnlitteratur er en utømmelig kilde til kunnskap og inspirasjon for psykiatere.»